Redaktør og redaksjonssjef på fylla etter trykkerilevering.

Jadda, jeg har også vært dritings på jobb.

Ex-kollega Kari og jeg hadde hatt ei stri uke. Deadline til trykkeriet og antiklimaks – og som alle som veit å jobbe mot deadlines: lufta går fullstendig ut av ballongen når alt er ferdig og levert.

Denne fredagen var vi ekstra tidlig ute med levering til trykken, men å forlate ”åstedet” klokka 12 for å drikke deadline-øl var utenkelig.

Som sjef må man være et godt forbilde, må vite.

Lek eide den gang en stor villa på Oslos beste vestkant. I første etasje lå redaksjonen med svensk kakkelovn, franske dører og en gedigen eplehage.

I annen etasje hadde vi en fantastisk leilighet med tilhørende barskap. Både barskapet og leiligheten var påtenkt forretningsforbindelser, tilreisende fotografer og journalister og all annen representasjon.

Vi kunne altså ikke gå på bar, men tørste var vi. Jeg fant frem nøkkelen til leiligheten og barskapet og listet meg ubemerka av gårde for å smugle noe drikkbart å ha i kaffekoppen.

Det viste seg at en eller annen sprittjuv (hmmm…kollega!) hadde robba barskapet.  Det eneste som var igjen i skapet var en flaske  Pernod. Sånn som blir hvit når du har vann oppi, og som ryktes å gjøre damer kåte….

Vi skjønte fort hvorfor dette var det eneste som ble etterlatt i det ellers så vanlig velfylte barskapet. Det smakte hoggorm!

Med hver vår kaffekopp fylt av den grumsete, kruttsterke spriten inntok vi våre arbeidsplasser lot som om vi hadde et lite redaksjonsmøte. I redaksjonen ellers satt folk mer eller mindre og hang, mens Kari og jeg ble fullere og fullere.

Brått står styreformannen i døra – helt uventa. Jeg var mildt sagt dritings, og av en eller annen årsak ville han ha et raskt møte med meg. Det var så vidt jeg greide å stable meg opp på beina. Hodet var faktisk glassklart, men kroppen ville bare ikke.

Med et brak stupte jeg bokstavelig talt på snørra inn i den steinharde kakkelovnen. Med øyet først.

Jeg beholdt merkelig nok jobben, men ble –  med rette – mobba for den enorme blåveisen jeg gikk rundt med en måneds tid etterpå.

Jeg bør derfor holde meg for god til å henge ut fylliker enten de er i FrP eller arbeidslivet ellers.  

 Ingen var så full som meg da – ingen var så full som meg… og det er sterkt overdrevet å påstå at Pernod gjør kvinner kåte!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Pornodronning søker nye venner

Tidligere Pornodronning søker herved ny og håndplukket vennekrets. Helst fra kongehuset, makt- og media-eliten.

Jeg har en særdeles bred og innholdsrik arbeidserfaring. Herunder åtte år som Dronning. Det kan dokumenteres ved forsideoppslag i en tabloidavis:

”NORGES NYE PORNODRONNING!”.

Eventuelle nye elite-venner vil kanskje sette spørsmålstegn ved moralen min.

Jeg har tråkket inn og ut i ymse pornofilmkulisser, besøkt swingers- og fetisjklubber, blandet meg med strippere og nakemodeller av begge kjønn, intervjuet både horer og halliker, testet Viagra og noen tusen vibratorer.

Jeg har reist ”verden rundt” på sexmesser, blitt introdusert for banditter og til tider jobbet for noen av dem.

Jeg har fått trusler av ymse slag – herunder drapstrusler.

Jeg har debattert og blitt skamrost, men aller helst utskjelt i et uttall radio- og tv-programmer med alt fra KrF til de mest ytterliggående feministene. Media-erfaring er jeg derfor svært godt kjent med.

Jeg kan også være konvensjonell og konversere finere folk. Jeg kan nikke og neie for myndigheter, kongelige og revisorer – og jeg har lang erfaring som arbeidsgiver. 

Når det gjelder det rent estetiske så kan jeg faktisk både se og oppføre meg som ei dronning – om påkrevd. Kan både vest- og østkantdialekt, engelsk, tysk og gresk  – avhengig av hvem jeg konverserer med.

Dessuten har jeg Hardanger-bunad til formelle sammenkomster – og lakkantrekk til de mer uformelle.

Mine krav til ny vennekrets er at de er mediatopper, kongelige, topp-politikere, maktmennesker og ellers alle andre med penger på bok.

Om vi liker hverandre eller ei er ikke det essensielle. Mine gamle venner vil jeg beholde i all hemmelighet, men selvfølgelig godt skjermet fra mine eventuelle nye elite-venner.

Jeg kan når som helst stille opp i  en uforbindtlig konferanse, og håper på snarlig og positivt svar.

Referansene mine er utallige – men oppgis selvfølgelig hvis nødvendig.

Vennlig hilsen

Mayken

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av en eller annen forståelig grunn har jeg forelska meg i Hellas.

Jo da, det har vært noen greske Guder også – og etter hvert forelska jeg meg såpass i en gresk Adonis at vi flytta sammen.

For et par år siden fant jeg ut at jeg måtte lære språket. Svigers kan ikke engelsk, og i alle fall ikke norsk.

Etter at vi hadde konversert ved hjelp av tegninger på duken i et par år, skjønte jeg at NÅ må jeg lære dette fordømrade språket.

Og ja – det er helt gresk. Ikke bare et helt nytt alfabet og umulig grammatikk, men jeg skjønte fort at lærdommen ikke kom like raskt som før.  

 Kjærsten hjalp så godt han kunne, men ga opp etter et års tid. ”Dette lærer du aaaaaldri”, svarte han oppgitt på typisk gresk vis ved å slå ut med arma og himle med øynene.  

”Du må praktisere”, påsto han. Han hadde nok rett – for det var ved å praktisere han selv hadde lært seg norsk. Skulle ikke blondina bevise at hun også kunne kanskje? 

I all hemmelighet pugga jeg som fy. Tre nye gloser hver dag – og ordforrådet ble etter hvert såpass at jeg kunne knote sammen enkle setninger. Svigers hoppa i taket:  nuss og suss og jeg ble vist fram på torget i landsbyen som en blond sirkushest! Til og med presten kom med noen bevingede ord.

Kjærsten var lettere imponert. Kunne liksom ikke helt fatte at jeg hadde fått med meg så mye etter at han hadde gitt meg opp som lærer.

"Fortsett, elskling – dette klarer du”, oppmuntra han.

Til en kveld vi gikk på en lokal pub stappfull av grekere. Jeg insisterte på å bestille, og kjærsten ville gjerne vise hvor flink blondina hadde blitt i gresk.

For dere som har vært i Hellas så er kanskje utrykket Kamaki kjent. Det betyr egentlig noe helt annet, men brukes som et litt sleivete uttrykk på strandløvene som sjekker  turist-jenter.

Kamaki = liten horegutt (på dårlig norsk).

For ordens skyld så heter sugerør Kalamaki – til forveksling likt horegutten.

Da sier historien seg nesten selv:

Blondina tripper fram til bardisken og ber om en Gin/Tonic. På gresk. Imponerende i seg selv i den lille landsbygda.

Siden jeg er en av de få som liker G/T med sugerør, så ville jeg imponere litt mer:

”Kan du være så snill å gi meg en KAMAKI!”

Det ble dønn stille rundt bardisken, og bartenderen hever de kølsvarte øyebryna helt opp i hårfestet.

”Ja en sånn…”, sier jeg på gresk og prøver å visualisere sugerør :

Sugetrut med suttelyder….

Øynene på kjærsten ble, om mulig, enda svartere enn noen gang. Alle kikket rådville på hverandre – her sitter altså turistblondina midt blant oss og ber om MANNFOLK! Sitter ikke kjærsten hennes der kanskje?

 Vel, kvelden ble redda siden en av dem allerede hadde sett meg utstilt på torget – men jeg måtte love kjærsten ALDRI å si ord jeg ikke kjente betydningen av.

Han var gudskjelov ikke med til baker’n et par dager seinere hvor jeg fortalte gamlingen at jeg hadde lyst på HAN…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fyren ropte fra omkledningsrommet og avslørte mye mindre selvtillit enn i påkledd tilstand.

En av Norges første, mannlige modeller skulle fotograferes i all sin nakneste prakt.

”Ta på deg slåbroken som henger på knaggen – men ikke knyt beltet”, ropte stylisten. – Og ta på deg tøflene som står under stolen… Dyprøde merker etter sokker,- belte og trusestrikk gjør seg ikke noe særlig på nakenbilder, heller ikke møkkete tær.

Siden dette var en av de første gutta vi skulle fotografere, så hadde vi ikke tenkt så langt at vi hadde utstyrt garderoben med mannestjæsj. Ut fra garderoben tripper fyren i en alt for liten baby-rosa silkemorgenkåpe og matchende, knøttsmå tøfler. Med strutsefjær. Til alt overmål hadde han bleika i hjæl sitt lange hår kvelden før. På egen hånd.

Fotografen og stylisten kunne ikke holde seg. Begge knakk sammen i latter.

Det var jo ikke meningen å le, men synet var faktisk latterlig. Bildene han hadde sendt på forhånd viste en flott, mørkhåra gutt med langt, tjukt hår og sommerbrun kropp.Det som sto foran oss var noe helt annet.

Dette var transe-utgaven av Tanya Hansen.  ”Her må vi få gjort noe drastisk”, sa stylisten lettere fortvila, og begynte å rufse ham i håret.

"Ikke rør håret mitt”, skreik han i fistel mens han kasta på den knusktørre, kritthvite manken.

”Hva faen gjør vi nå”, hviska stylisten. ”Han ser jo for jævlig ut med det håret…!” Da var det at fotografen ”så lyset”. Han strøyk på dør med Petter-Smart-pæra over huet. I kroken satt transe-Tanya og sutra over at stylisten hadde busta han til.

”Jeg vil helst ligge på magen og vise rumpa”, peip han mens han børsta håret febrilsk. ”Den tenner mannfolk på – og håret”.

Jeg har absolutt ikke noe i mot homser, men dette ble for sterkt. Her hadde jeg altså frakta en kjekk, sommerbrun mann til Oslo for å vise han fram for hele Norges kvinnelige befolkning, og her sitter ei falsk blondine med knekk i håndleddet og nærmest griner over at stylisten rufsa til håret hans – fordi ”det liker mannfolk”!

Fotografen kommer endelig tilbake: med ei oljekanne! Motorolje! I første etasje lå et bilverksted med mye spillolje – og nå skulle blondina til pers!

”Vil du eller vil du ikke fotograferes”, spør jeg,  kanskje i litt tøffeste laget – det hadde allerede gått tre timer siden vi skulle starte.

”Joa, men ikke rør håret mitt! – Jeg gjør absolutt alt! Men rør IKKE håret!” Stylisten var tøff. Hun hadde, skulle vise seg, lang erfaring med kravstore homse-modeller: ”Du gjør som jeg vil, ellers kan du bare kle på deg og pelle deg hjem!” Hun var fed-øpp med divaen og rasende.  Fyren trakk seg inn i et hjørne og ringte en drøss samtaler, før han kom tilbake –  smørblid: ”Ja greit, just do what you have to do”.

Da går stylisten i gang med oljekanna på blondina. Frekk, svart motorolje smøres og klines i både hår, ansikt og på kroppen! Typen ble supersexy: Oljeglatt, møkkete og frekk!

Det var nesten så jeg fikk dårlig samvittighet da vi trykka tidenes lekreste mannemodell i Lek.

Han var til å spise opp (på bildene vel og merke)  – takket være spillolje, kjeft og ei superflink stylist.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

           En barne-tv-onkels fokus en sein lørdagskveld.  Puppene er lånt av Cortney Love for anledningen. 

Jeg ser ikke helt gæ’ærn ut. Har til og med jobba som modell en gang for ei Grethe Roede-brosjyre!

Det var en sånn før- og ettergreie hvor fotomanipulering gjør det mulig å vise meg både tjukk og god – og sylslank ved et eneste museklikk. 

Forholdsvis slank har jeg alltid vært – men aldri noe sukkertøy og førstevalget på hylla.

Allikevel har jenter med godt humør og smil til overs en viss tiltrekningskraft – så også jeg.

Jeg har alltid vært blid og medgjørlig, og en  typisk lørdag på byen kunne se omtrent sånn ut:

Man venter altså på en eller annen venn eller venninne som er sabla seint ute, og man spør pent om å få låne en ledig stol.

Ved et 5-manns bord sitter en enslig fyr.

Har sett ansiktet hans før – men gud vet hvor og når.

 ”Ledig her, eller??”, smil og smil og smil.

"Ja, vær så god. Det er meg en glede…”, svarte bord-eieren som til og med reiser seg og drar frem en stol.

Pinlig taushet – vi venta åpenbart på hver vår venn/venninne.

 ”Hva driver du med da?” sa kjekkasen for å bryte isen etter et kvarters tid. 

"Jeg er journalist og redaktør”

Typen retta seg opp i ryggen og fokuserte brått på øynene mine. Puppene hadde han glodd på lenge nok.  

”Interessant, interessant…”Det kverna rundt i skallen hans før han gira ned et hakk.

”Jasså, sier du det. Hva slags journalistikk bedriver du da? Politikk, nyheter, feature, sport”.

Han virka seriøst interessert. 

 ”Jo, stort sett det – og litt til…”.

”Ja ha, ja ha, hmmm…hmmm”. 

Kjekkasen gnei over to dagers skjeggstubber mens han nikka ettertenksomt.

”Interessant…hmmmm, er du i TV2 da? Syns faktisk jeg har sett ansiktet ditt før, når jeg tenker meg om.”

”Nei, ikke TV-2, jeg jobber i LEK, jeg. Driver med sexnyheter, sexsport, sexpolitikk og og…”

Han blei sprut rød *hark hark host*, før han brått peila inn puppene mine igjen med halvlukka øyne.

”Jazzzå, sier du det..”, han begynte å hviske til meg mens han bretta seg over bordet.

”Lyzzzt på mer vin, kanskje?”. 

"Ja takk, kvitra jeg”. Til tross for kjøttdisk-blikket burde han få en mulighet.

Så satt vi der da og prøvde å konversere – han mer og mer intim, jeg med større og større avstand.

For å gjøre en lang kveld kort – og et par timers beiling og vinslurping seinere:

”Du zchijiii meg, schnuppa – du må jo være jæævlig kåt for å drive på med det du gjør… Faen for en kul jobb, ass!”

 ”Sckall vi gå hjem til deg? Du sckjønnner at hjemme hos meg så er det litt pjoblematisk…”.

”Jeg går hjem til meg – aleine. Og du gjør hva du vil”, svarte jeg og  takket høflig for vinen og kvelden.

”Faaaan i helllvete, tror du jeg har sitti her hele kvelden og spandert på deg for at du skal forscchwinne sånn…..”.

 Han ble vanvittig høyrøsta , hvorpå han reiste seg og grep tak i bordet for å vippe det i fanget mitt

”…for at du skal sitte her å kniiipe igjen! Duh skal være glad noen gidder å snakke med deg forbanna Lek- hore”.

Han jobba forresten  i Barne-TV, fortalte kelneren etter at de hadde kasta han ut.

Jeg lærte etter hvert aldri å fortelle hvor og hva jeg jobbet med når jeg gikk på byen.

Om noen insisterte: Hvor har jeg sett deg før  så svarte jeg alltid :

”Jeg spiller chello  i Oslo Kammerorkester”.

Det skremte vekk de fleste…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

..finnes de?

Selv om de ikke er i min nærmeste omgangskrets, så har jeg blitt kjent med et par av de mer ”vellykkede”.

De som gjør enormt med penger, har råd til å kle seg som Paris Hilton, ser ut som en forfinet utgave av Paris Hilton – og som reiser jorda rundt enten i business eller ren pleasure. De behøver ikke å stå nederst i Skippergata og fryse sjela av seg om natta for å bli med en tilfeldig kunde på Hjortneskaia for å tjene til neste ”skudd”. De har ikke en svartsmuska hallik som følger hver bevegelse de tar for å robbe dem for mesteparten av inntekten etterpå.

Den ene jenta ble jeg kjent med fordi jeg skulle gjøre en reportasje om luksusprostituerte i Oslo. Det tok lang tid å spore opp ”den rette”, men hun ville bevise for meg at det finnes lykkelige horer – og etter mye om og men sa hun ja til intervju. Jeg hadde problemer med å tro på historien hennes om alle pengene, reisene, kjendismannfolkene, politikerne og livet ”på roser”. På papiret en studine – i virkeligheten en luksushore. Hun verken røyker eller drikker, og ”fritiden” bruker hun på å holde utseende og kropp i form. 

Fra et ”pikeværelse” vegg-i-vegg med et utrolig luksuriøst og enormt soverom fikk jeg følge henne et par timer en vinternatt. Her var ingen avslørende tørkeruller, massasjebenker, hore-rosa plysjputer eller kimende telefoner og dørklokker.

Reglene hennes var glassklare: Jeg måtte ikke kikke, bare lytte – og nåde meg hvis jeg hostet eller nøys. Jeg måtte undertegne en på avtale på at verken hun, kunden eller andre som kunne gjenkjennes skulle noen gang nevnes med navn. 

Døren skulle få stå på gløtt og jeg skulle få en helt spesiell reportasje, sa hun. I verste fall, om jeg ble oppdaget, ville hun miste en av sine aller beste kunder. Kundekretsen hennes var ikke stor: Seks, syv faste menn holder luksuskarusellen hennes i gang.

Jeg hadde rigget meg til med diktafon, penn og papir på pikeværelset da kunden kom. Stemmen hans var velkjent fra utallige tv-innslag, og jeg kunne ikke dy meg og kikket i dørsprekken. Dette var en mann ingen kan tro ”må” kjøpe sex.

Min ”venninne” hadde, blant mye annet, spesialisert seg på Domina-sex. Ikke slag og smerte, men verbal dominans og ydmykelse.

Uten å gå i detaljer så opplevde jeg en pinlig time på pikeværelset. Ikke så pinlig for meg som  for kunden – som lot seg herse med både verbalt og fysisk. Mest av alt syntes jeg faktisk synd på han. Ikke fordi han ble ydmyket, men fordi han måtte kjøpe ydmykelse! Og fordi han ikke visste at jeg fulgte med fra bakrommet. Dette hadde jeg egentlig ikke lyst å vite om nettopp ham.

Han forlot ”venninnen” etter en drøy time uten å gi henne en krone!

”Han setter inn en fast månedlig sum på en konto i Gibraltar”, forklarte hun da jeg hevet på øyenbryna.

Ett og annet har jeg forstått om ”venninnen” min. Hun er kynisk, blottet for empati og kjærlige følelser. Hun har stålvilje, er målretta, edruelig og er sykelig opptatt av penger, makt og luksus.

Akkurat som de kundene som har råd til å kjøpe henne.

Selv kaller hun seg for en lykkelig prostituert.

Har man ingen empati for andre, så kan man kanskje påstå at man selv er lykkelig…?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En helt vanlig Lek-lunch….

Siden jeg ikke har jobbet med annet enn sex nesten hele mitt aktive yrkesliv (for uvitende: Ansvarlig redaktør og journalist i Lek og Cocktail blant annet), så vet jeg ikke helt hvordan den interne språkbruken er på andre arbeidsplasser.

Tonen i redaksjonen vår var særdeles åpen. Vi pakka ikke ordene inn i bomull. Vårt interne språk ville til tider fått selv de tøffeste kidsa til å rødme. ”Grisepraten” var en måte å avreagere på: jo verre, dess bedre. Latter og galgenhumor var vel det vi overlevde på.

Man jobber ikke upåvirka med sex 10-12 timer om dagen, uke inn og år ut. Vi så og hørte mye som vekka både sorg, sinne og avsky – og humor ble det viktigste brekkstanga.

 LEK kjøpte på et tidspunkt en fantastisk herskapsvilla på beste Oslo-vestkant, og ”med på kjøpet” fulgte en 6-måneders leiekontrakt med to finansmeglere. Finansfolk er ”fine” folk – tror de gjerne selv. At de var skeptiske til den nye huseieren, altså oss,  var mer enn tydelig.

Når fine folk viser misnøye og skepsis så snurper de sammen overleppa. ”Her kommer pornofolk og snusker til vår fiiiine adresse”. Man kunne lese det i panna deres. I seks måneder måtte de leve med oss..

Finansherremennene måtte bruke vår do og kjøkken, og de pilte som forskremte mus gjennom redaksjonen når trangen ble for sterk. Tisse fort, kaffe fort – fort – fort.

Etter hvert skjønte de nok at vi var normale folk som verken turna nakne i lysekronene eller hadde orgier i kantina, og de begynte å slappe av. Do-turene ble hyppigere, og det hendte de slo av en hyggelig kaffeprat. Selvfølgelig stående med kaffekoppen i handa. Å sette seg ned for å slå av en prat var utenkelig.

På vei mot doen sto fotoarkivet. Fire store jernskap stappfulle av nakenbilder. Arkivet brukte vi selvfølgelig hyppig, spesielt når vi manglet ideer til nye reportasjer.

Det var tidlig morgen og min kollega Kari hadde dukka ned i arkivet for å finne ideer til nye saker. En helt vanlig morgen hos Lek altså.

En av finansherremennene kom med dagens første kaffekopp i handa da Kari endelig hadde ”sett lyset” i fotoarkivet:

MAYYYKEN – ER DET LENGE SIA’ VI HAR HATT NOE OM ANNNNNALEN…

Det skralla gjennom redaksjonen.

Tiden stoppa der og da – for finanssnobben med kaffekoppen.

Han stivna tvert, noe ikke kaffen gjorde. Den skvatt i en stoooor, brun og glovarm bølge ut av koppen og landa på det kritthvite skjortebrystet hans.

Analsex er ikke-tema for fintfolk tidlig på morgenen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 I et land som Norge må man være kjendis for at pressen lager kjempeoppslag om det enorme problemet som sextrakassering egentlig er – og alltid har vært.

Norsk presse er ikke uvitende, men det er ikke spennende før ett eller annet kjent ansikt står fram.

Skam!

Kjendiser har alltid blitt utsatt for ”stalkers” – på norsk ”snikere”, eller uønskede forfølgere. . Skremmende er det uansett hvem som blir utsatt for det.

I begynnelsen syntes jeg det var sabla ubehagelig og skremmende selv. Jeg er ingen kjendis, men i kraft av jobben min som sexredaktør i Lek opplevde jeg ”gærningene” daglig i tolv år.

Noen mindre – andre mye, mye mer. En ”forfulgte meg” per post i fem, seks år før han ga opp. Jeg fikk konvolutter fylt med illeluktende, brukte kondomer, konvolutter med avklipte kjønnshår og… og… nei…

Jeg fikk detaljerte beskrivelser om dyp kjærlighet og voldtekt, hvordan jeg skulle likvideres både i brev, mail og på telefonen. Det hendte ofte at jeg kikka i baksetet på bilen før jeg kjørte hjem.

Huden ble etter hvert ganske tykk…

 Det som imidlertid opprørte meg aller mest var alle ”telefonundersøkelsene” om andre kvinners sexliv som mange menn benyttet seg flittig av i ”LEKs regi”.

De som ble utnytta var som oftest unge jenter, veldig unge jenter – og ”naive” kvinner som villig vekk svarte på svært intime spørsmål.

Da de skjønte at de var misbrukt kom frykten:

De har telefonnummeret mitt – de vet hvor jeg bor!

Det var ikke få jenter (eller deres mødre) som gråt på telefonen til meg i frustrasjon og frykt.

At voksne, og jeg vil tro sterke, politikere, artister og psykologer blir så opprørte er slett ikke rart.  Men at pressen først slår det opp når det er kjente, voksne kvinner provoserer meg vanvittig.

Hver gang en ny ”telefonintervjuer” dro i gang sin helt private undersøkelse (og det skjedde flere ganger i året), tok jeg kontakt med tabloidavisene og ba dem advare både barn og foreldre.

Ikke en eneste linje ble skrevet!

”Du vil bare ha reklame for bladet ditt”, var svaret – og saken ble lagt død. Gang på gang.

Hver gang en opprørt mor, far eller en fortvila ungjente kontaktet meg etter å ha blitt utsatt for terroren, ba jeg de ta kontakt med dagspressen. Noen forsøkte – forgjeves.

Avisene var ikke interesserte så lenge offeret ikke ”ville stille opp på bilde…” Hvilken kvinne uten enorm styrke som psykologer og politikere har vil vise ansikt for hele landet og fortelle ”jeg var en idiot og svarte på spørsmålene hans”?

 Bak hver Kirsten Spitznogle, Wedvik og Marit Nybakk skjuler det seg 1000-vis av jenter og kvinner som aldri, aldri noen gang tør å fortelle…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lille julaften pleide vi å ha en liten jule-lunch i kantina. ”Mor” pynta opp med nisser og lys og lagde gløgg med sprit oppi og verdens deligste julelunch. Så var det utdeling av julepakker til ansatte, god jul og vel hjem…

 Tradisjonen tro pynta vi oss til denne siste arbeidsdagen før jul. Gutta i ymse usmakelige juleslips og nisselue og jentene i annet julestæsj. Rødt og hvitt og blinkende lys var det i alle fall.

Selv hadde jeg funnet verdens "lekreste jule-kne-strømper" med nisser og engler og dusker og dotter som blinka i alle regnbuens farge – og ikke minst: innebygd julemusikk! Jinglebells, jinglebells…. Når man trykka på en ”innebygd” knott på kneet begynte strømpene å spille og lyse. 

Det hendte at denne lunchen sklei litt ut. Noen hadde tatt med en på lomma, og de mest standhaftige av oss (stort sett alle)  lot lunch bli både middag og kvelds før vi kom oss hjem til juletrepynting…

Denne jula var en av grønne julene – og jeg hadde tatt på småsko, juleknestrømpene med musikk og en latterlig liten og kort julenissedrakt og tok selvfølgelig drosje til jobb av den grunn.

Mens vi gløgga, knasket pepperkaker og skålte med snå ”nubber” for å få opp julestemingen så begynte det å snø.

10-15 centimeter på et par timer! Kaos! Fullstendig kaos!

Julegaven til datteren hadde jeg oppbevart på jobben. Ei diger, nydelig gådokke med lange lokker som ropte  ”maamaaa” når hun ble lagt på rygg.  

 Det var kul i havet å få drosje: Årets første snø og lille julaften.

Hjem til juletrepynting måtte jeg jo, og jeg var ikke helt edru da jeg entra bussen til Ekeberg i julenissedrakta, gådokka under armen, et par flasker julegave-vin – og småsko!

Oppe i høyden var det full vinter. Da bussen kasta meg av på nærmeste holdeplass var det et par hundre meter bratt og speilglatt oppoverbakke før jeg var trygt hjemme.

Småskoa gjorde ingen annen nytte enn å sende meg på snørra både to og tre ganger.

Etter det siste stupet på snørra gadd jeg ikke å reise meg, men begynte å krype på alle fire oppover med dokka på slep.

Knestrømpene begynte å blinke og spille lystig ”bjelleklaaaang, bjelleklaaang” og dokka, som hadde havna på rygg ,  peip ”Maaamaaa”.

Pornoredaktøren på alle fire oppover Ekebergveien gjorde et uutslettelig inntrykk på naboene.

”Se der kommer’a jaggu krabbende – full og gæærn og attpåtil så jobber hu i sexbransjen.  Stakkars unge!”

Ungen var storfornøyd med gådokka selv om ”maaaaama”-lyden hadde forstumma av den ublide frakten hjem.

Mamma kom  hjem til jul – klink edru etter strabasene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I disse julebordtider dukker det opp minner man helst ville vært foruten.

Akevitt og øl har aldri vært min sterkeste side, spesielt ikke når det er gratis.

Alle veit at pressefolk er jævlig flinke til å drikke, og dette skjedde før Akan kom inn på arbeidsplassene og ødela all moroa.

Jeg var ganske ung i gamet da jeg ble invitert på julebord hos et pressebyrå som var kjent for å ha verdens beste fester. De starta gjerne kl. 16.00 på fredag og slutta kl. 23.00 – søndagen etter.

Sjenert som jeg er overfor nye folk, bestemte en kollega og jeg oss for å fyre opp litt tidligere. Akevitt er ikke smart, i alle fall ikke på tom mage klokka to på ettermiddagen.

Ganske fine i farta ankom vi selskapet en time for seint, og middagen var i ferd med å serveres. På scenen drev et bulgarsk danseorkester med dønn kjedelig taffelmusikk.

Så kjedelig at jeg fant ut at jeg måtte rocke dem opp, og entra scenen derpå i min nye lange, kritthvite og svindyre kjole som hadde strategiske frynser dandert i spiral rundt kroppen.

 ”Mooovie-star oh moooviestar”. Stemmen min skralla ut av høyttalerne, og bulgarerne var ”helt med”. Gjestene hoppa i stolene.

Direktøren for pressebyrået var slettes ikke blid da jeg forsøkte å dra han opp på scenen for en duett.

Han vant kampen, dro meg ned fra scenen og parkerte meg på en stol. ”Spis maten din!”

Jeg var slett ikke sulten. Absolutt ikke, og begynte i stedet å knipse ertene fra tallerkenen bort på direktøren noen meter unna.

Kollegaen min var litt klarere i knollen, og i forsøk på å ta hånda mi vekk fra erterknipsinga og avverge full katastrofe, så vippa tallerkenen min. Kritthvit kjole full av lutefisk, ribbefett og erter!

Så bar det ut på toalettet hvor jeg vrengte jeg av meg kjolen og putta den i vasken.

Der satt jeg altså i hold-in-strømpebukse, truse, bh og sko mens andre fremdeles var ganske lekkert antrukket. Festen utenfor var ikke så festlig som ryktene skulle ha det til, og doen ble etter hvert ganske folksom. Damene kom med vin og akevitt, og mens kjolen min hang til tørk over håndtørker’n, som etter hvert gikk ganske varm, skrålte vi og sang og hadde verdens festligste julebord for oss selv.

 Endelig var kjolen tørr. Men akk o ve: De lekre, lange frynsene hadde rakna, og jeg så ut som en tvistdott da vi entra selskapslokalet igjen.

Der hadde resten av selskapet drukket seg ned på mitt nivå. Direktøren klinte med en ung journalistspire, og danseorkesteret hadde plutselig fått sparkepiker.

I et hjørne hadde to gått løs på hverandre med knyttnevene, sekretæren satt og sippa og grein – og alt var som julebord pleier å være.

At jeg kom meg hjem var et under. Gubben var absolutt ikke fornøyd da han måtte ”løse” meg ut fra en illsint taxisjåfør som ikke hadde fått oppgjør. Men hvordan kunne jeg betale da? Borte var både veske, lommebok og nøkler. Støvlettene og kåpa også.

Der sto jeg, midtvinters og midt på natten i bare tvistdotten!

Merkelig nok så inviterte nevnte pressebyrå meg på julebord året etter. Var nok andre som også hadde gått skoa av seg – jeg var bare førstemann…

Jeg bør legge til at dette aldri har gjentatt seg  – bare litte grann…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende