Som tidligere nevnt så tråkkes det på noen tær når man skriver om sex, intervjuer særdeles frisinnede personer – eller når en og annen kjeltring skal selge deg ”verdens mest innbringende konsept” og som man absolutt ikke vil kjøpe.
Som om ikke det er nok så skal man som redaktør også svare for alt som kommer på trykk. Da kan det gjerne gå fort i svingene. Det gjør det også for MC-bander – når de føler seg urettferdig behandlet, og spesielt hvis de får homorykter på seg.
En av Norges største drag-artister kalte seg Hiroshima. Et kunstnernavn som fort skulle vise seg å skjule ei enda større katastrofe: En flott gutt fra Finnmark, 2 meter høy, svart bustete hår og verdens skjønneste, fiolblå øyne.
Når han åpna truten kom de vanvittigste historiene, og han ville gjerne kle seg naken i LEK. Synd han var ultra-homo – men det kom kun fram av teksten.
Hiroshima hadde nemlig vært på heisatur på Danskebåten, og full og gal havna han i selskap med en MC-bande som jeg nødig vil nevne navn på.
”Utpå natta havna jeg i selskap med tre MC-fyrer (her nevnes altså mc-banden ved navn)”, peip Hiroshima med knekk både i håndleddet og hofta.
”Den ene sugde jeg. Han var stygg. De to andre så jeg ikke for de tok meg bakfra”.
Selvfølgelig kom dette på trykk!
Ikke før bladet var spredt over hele landet, fikk jeg en særdeles ubehagelig telefon. En trønder fisler mellom tenna og ber meg se meg godt over skulderen dersom ikke hele opplaget av magasinet snarest ble trukket tilbake! Og det skulle skje i dag!
Som avslutning antydet han at jeg burde sjekke utvalget av rullestoler Knærne var det første de skulle knuse..
Først flirer man bråkjekt, så kommer skjælven. Motorsykler på gårdsplassen i beste arbeidstid var ikke dagligdags.
Vel, Hiroshima rømte byen så fort de lange beina kunne bære han, og tilbake satt jeg med MC-banden og telefontrusler til alle døgnets tider. Politiet kunne ikke gjøre stort.
Derimot ble jeg reddet av en stripper! Ei jente som pleide å kle seg naken på MC-treff og som åpenbart hadde stor stjerne hos gutta pleide å komme innom for en kaffekopp av og til.
Da det brøla som verst i kubikk ute på gården nevnte jeg truslene for henne – og den som løper ut på gårdsplassen og roer apekattene er den lille, spinkle dama med stort kjeftament.
Jeg hørte aldri noe mer fra dem, men den dag i dag hopper jeg en meter hver gang jeg ser en av dem aksellererer forbi meg i min lille konebil…