Femogtjue strippere skulle knive om den ”gjeve” prisen Norgesmester i Stripping, og i mangel på fagfolk ble jeg invitert til å sitte i dommerpanelet.
”Så mye sjampis du bare kan få i deg”, var lønna. Siden lørdagen var ledig – so why not? Gratis sjampis blir man ikke ofte invitert på.
I mer enn seks timer skulle jeg få drikke sjampis og se på stripping sammen med en C og en D-kjendis og to, tre andre dommere som hadde mer peiling på stripping enn meg.
”Hva skal jeg dømme etter”, peip jeg. ”Nei, bare drikk og kos deg du, og så gir du stemmer etter hvem du liker best,” sa arrangøren.
Allerede på gaten utenfor forsto jeg at jeg hadde begitt meg utpå noe jeg burde ha takket nei til. Politiet hadde slått jernring rundt Blaze, og bak politisperringene sto aktivister og kasta råtne tomater mens de skreik ”NEI TIL SALG AV KVINNEKROPPEN”. En kjekk politimann fikk smugla meg inn bakveien og unna tomatene.
Strippere er et eget folkeslag. Søte jenter og gutter, bevares, men snakk om krigssone! Den ene ville ikke være først, den andre ville ikke strippe etter ”bitchen”, den tredje hadde fått stjålet kjærsten fra den første, den fjerde fant ut at den femte hadde rappa ideen hennes til sceneantrekk, mens den sjette hadde glemt skoene hjemme. Femogtjue selvopptatte strippere krangla så boafjær føyk og snørr, tårer og sminke rant i strie strømmer.
Allerede før den første stripperen klynga seg til stanga, to timer forsinket på grunn av opptøyene utenfor og full catfight i garderoben, var halve dommerpanelet ganske påseila. Store kjøttberg av noen vaktmenn måtte jobbe for pengene. Dommerne drakk opp lønna…
Blaze var stappa til trengsel. Ikke store lokaler og alt for mye folk. Dommerbordet var trykka opp i scenen så man virkelig fikk stripperne på nært hold, og som i alle andre konkurranser, er det dommerne det skal flørtes med…
Jeg har ikke noe i mot nakne jenter, men å få de tredd ned over meg er litt i overkant. Stripper nummer en peila meg fort ut, og det skulle vise seg at det hadde de 24 andre også gjort!
Ikke nok med 25 forskjellige parfymer, fjær og stæsj – men 80% av stripperne hadde valgt den samme låta: AMENO med ERA! Og alle jentene skulle oppå MEG!
Etter et par timer så jeg dobbelt. To strippere klamra seg til stanga, og AMENO skralla ufortrødent videre – time etter time. Da jeg så tre strippere på scenen måtte jeg melde pass og fikk kjempet meg ut på damedo for å kvitte meg med fire liter sjampis.
C-kjendisen hadde slokna da jeg kom tilbake. Ennå var vi ikke halvveis.
Da kom stinkbomba. En aktivist hadde klart å smugle den inn i lokalet som garantert holdt 50 grader.
Fyyyy! Sjampis og promp er ingen højdare! Nå var klubben fylt av møkkfulle folk, stinkbombe og AMENO. Ingen slapp ut – der sto aktivistene klare til å ta i mot alle som KJØPTE KVINNEKROPP.
Halv fire på morran slapp vi endelig ut. Da hadde vi fått sjampis siden kl. 18.00 dagen før! Hvem som vant husker jeg ikke. Jeg husker heller ikke at jeg holdt tale og overrakte premien – det måtte jeg lese i avisa dagen etterpå.
Den dag i dag får jeg fullstendig ståpels og blir uhorvelig kvalm hver gang jeg hører AMENO med ERA!
Sjampis har jeg ikke rørt siden.
http://www.dagbladet.no/nyheter/1998/03/29/75876.html