Det er dyrt å være pen….
Spesielt når man ikke er helt ekte blondine og må bruke profesjonelle for å fjerne et par, tre centimeter musebrune hårrøtter.
Da ryker det glatt et par tusen. ”Vi må kure, vi må klippe, vi må ditt og vi må datt..”, sier den søte unggutten med knekk i hofta og mørkeblå neglelakk. .
Det er ikke alltid jeg tar meg råd til slik luksus. Håret mitt gror verre enn gresset bak do, så av og til må jeg ”ta røttene” selv.
Ingrediensene i pakka er sterkere enn lut, og lukter hoggorm. Dessuten begynner det å koke i huet etter 20 minutter – og da er det enda 20 minutter igjen.
Dette var en av disse dagene jeg lekte frisør. Det freste og bobla i topplokket da de tilmålte 40 minuttene med vannstoffhyperoksyd skulle skylles ut.
Grekeren lurte selvfølgelig på hva det var som stinka så ille, men man forteller ikke en ny kjæreste at man egentlig er jukseblondine. Spesielt grekere.
”Hårkur”….føyste jeg han vekk med og gikk i dusjen.
NULL VANN!
Splitter naken med fresende skalle stormet jeg ut på kjøkkenet og skrudde på krana.
NULL VANN!!!!
”Dem har ”=%?## ” tatt vannet", skreik jeg til grekeren, som aldri hadde sett et galere menneske.
Det bobla stygt i hodeskallen, og bak øra svei det noe infernalsk!
”Kom deg ned på Shell og hent vann”, trygla jeg og heiv hagekanna til han. Han spant på dør, tørte ikke annet, mens jeg stupte inn i kjøleskapet og fiska frem halvannen liter Farris.
Snakk om brusing!
Jeg var allerede 10 minutter på ”overtid” med blonderinga, og faren for å bli skalla på et blunk var ytterst nærliggende.
Deretter forsvant restene av den halvlunkne kaffen opp i huet – før kjæresten endelig var tilbake med Shell-vannet. Jeg hadde allerede begynt å skule på barskapet med ymse likører i grelle farger.
Håret ble kritthvitt, men hang gudskjelov fast.
Jeg har en stygg uvane med å samle posten i en haug på bordet før jeg sorterer den etter et par dager.
Der lå lappen:
”Mandag den 11. stenges vannet mellom 20.00 og 22.00”.
Etter det har han konsekvent kalt meg for RIMI-BLONDINA!