I et tidligere innlegg fortalte jeg om alle som kontaktet meg i håp om at jeg kunne sparke dem videre inn i pornofilmbransjen.
En av de som jeg snakket ganske mye med etter hvert var en fast skribent som leverte både noveller og egne sexfantasier.
Vi hadde spalter i Lek som honorerte de beste innleggene, og denne fyren var en av de få som kunne skrive veldig bra og som faktisk gjorde en ganske bra ekstraslant på fantasiene sine.
Etter hvert begynte fantasiene han sendte inn å bli ganske sære. Til slutt måtte jeg sende han en mail og forklare hvorfor jeg ikke kunne publisere novellene hans lenger.
Etter den mailen ringte han meg for første gang.
Han var selvfølgelig oppgitt over at novellene ble refusert. At jeg sensurerte velskrevne innlegg og som i tillegg beskrev helt lovlige seksuelle aktiviteter, ville han ikke akseptere uten videre. Vi hadde flere lange diskusjoner på telefonen. Han var like veltalende som han kunne skrive, og han satte spørsmålstegn ved min sensur og private holdninger. Det er forresten noe jeg alltid har slitt med: Skal man refusere seksuelle, lovlige handlinger og fantasier selv om de ikke beskriver noe ulovlig bare fordi man selv finner det avskyelig?
Kort fortalt: Denne mannen hadde siden han var i puberteten hatt en stor seksuell fantasi som bare ble sterkere og sterkere med årene. Han ønsket å la en kvinne gjøre sitt fornødne på han (les: drite). ”Jeg ønsker å oppleve den ultimate fornedrelse, sa han.
Videre fortalte han at han var midt i 30-årene, var gift og hadde både Volvo og vovv. Han levde i et forholdsvis happy ekteskap, men fantasiene hans begynte etter hvert å bli påtrengende i forholdet.
”Man kan ikke gå ut på bar og sjekke, eller søke etter en kvinne kun for få denne fantasien oppfylt”, sa han som sant var.
Han var engstelig for at forholdet hans med kona ville gå i dass(!) om han ikke snart fikk utløp for sine do-fantasier.
”Jeg kan ikke ligge med kona og få utløsning lengre”, sa han ganske oppgitt i en av samtalene vi hadde. ”Jeg har bare denne ene tanken i hodet, og det blir bare verre og verre…”
Ber man folk med spesielle, men helt lovlige sexfantasier om å ringe en psykolog?
Den tanken hadde han for lengst vært innom, men han hadde funnet en bedre ”løsning” på problemet:
”Jeg har sett mange kaviar-filmer, og etter lang vurdering har jeg bestemt meg for å være med i en. Jeg vil ikke ha betalt!”
Nei, jeg kunne ikke hjelpe han med adresser og telefonnumre til tyske ”kaviar-produsenter”.
Ikke fordi jeg ikke hadde lyst, men jeg kjenner faktisk ingen som holder på med produksjon av den slags filmer.
Siden vi etter hvert hadde fått ganske god kontakt, så lovet han å holde meg underrettet. Jeg ville jo heller ikke miste han som skribent.
Etter et halvt års tid fikk jeg en lang, lang mail. Jo, han hadde fått kontakt med en tysk ”kaviar-produsent”. Han hadde blitt invitert til en bondegård utenfor Kiel hvor en filmproduksjon skulle gjøres.
”Jeg kjørte fra Trøndelag til Oslo, hvor jeg tok Kiel-ferja – og jeg var så spent og i ekstase at jeg hadde ereksjon hele veien”, skrev han. ”En 20 år gammel fantasi skulle endelig oppleves! Da jeg kom frem til gården, møtte jeg filmteamet. De var ganske mange, men det skulle gjøres mange filmer. Jeg var kjempenervøs samtidig som jeg var kåt som faen. Jenta som jeg skulle spille mot var ganske søt. Dansk, på min alder, og hun hadde vært med på flere lignende filmer før.”
Så beskriver han i et langt avsnitt hvordan han gikk rundt i den digre låven og ventet på ”sin tur”. Tankespinn om forventninger, glede og frykt avløste hverandre i time-etter-time. Ventetiden for han var lang, og han hadde god tid til å revurdere hva han var i ferd med å gjøre. Men han bare måtte, som han skrev.
Jeg vil ikke komme inn på detaljer her. Når det ikke passet som novelle i Lek så passer det i alle fall ikke i en blogg. Fortellingen hans var lang og velskrevet, men med detaljer som også jeg kunne ha meg frabedt. Det var allikevel avslutningen på mailen hans jeg vil fremheve:
”Jeg hadde hatt denne fantasien i mer enn 20 år. Ekteskapet mitt var i ferd med å gå i dass på grunn av min egoisme. Men nå kan jeg si at mange fantasier bør forbli fantasier. I alle disse årene med denne fantasien var det noe jeg aldri hadde tenkt på – og det var lukta!”
Skribenten fortsatte å levere noveller helt blottet for denne fantasien. Det han allikevel fikk til å tenke på var min egen personlige sex-sensur. Hadde jeg egentlig lov å sensurere bort utrolig velskrevne noveller og fantasier fordi innholdet ikke passet inn i mine egne seksuelle preferanser?