Etter 12 år som redaktør i to av landets mest selgende sexblader gjennom tidene, så har jeg mye å øse av. Ta det for det det er…
Yetien kaller bloggen sin ”Yetiens onde strek”.
Damen kan ikke ta mer feil.
Hun har gitt meg ansiktsløftning, silikonpatter, raus fettsuging, brasiliansk barbering, syltynn midje, slanke lår – og alt: heeeelt gratis!
Jeg skylder deg masse, Yetien - og dropper å ringe Nobel Clinic.
Dette er MEEEEG:
Du får en single i posten, YetienJ
Så har også jeg opplevd å bli fotografert, naken. Helt ufrivillig!
Jeg var ferdig med dagens treningsøkt og på vei ut av dusjen blir jeg obs på ei dame som ”prater” i mobilen. Hun står strategisk plassert, naken, rett utenfor dusjdøra.
Man tenker jo aldri over alle jentene som skravler i mobilen etter treningen. Det har jo kommet ”millioner” av ubesvarte anrop i løpet av timen…
Damen blir sprut rød da mobilen hennes avgir dette typiske ”fotoknipset”. Jeg skvetter naturligvis til – noe et par andre jenter også gjør.
”Hva i himmelens navn driver du med”, skreik jeg mens jeg i refleks slo mobilen ut av hånda hennes. ”Jeg trykka på feil knapp”, stammet dama og ble blank i øynene.
Et par andre jenter blåser seg opp og blir forbanna. Jeg er skjelven og sjokkert, og en av jentene tar fra henne mobilen og blar i fotomappa til hun finner ”mitt” nakenbilde – og fikk slettet det.
Det er når jeg kommer hjem at jeg virkelig kjenner sinnet. Burde jo egentlig sagt i fra i resepsjonen og fått damen kasta ut. Anmelde henne kanskje?
Det kan jo være sånn at hun kom til å trykke på feil knapp – men det er lite trolig. På min Nokia må jeg i alle fall inn i fotoprogrammet for å knipse, og det lar seg ikke gjøre under en samtale.
Hva var intensjonen? Ikke er jeg kjendis og ikke er jeg lekker naken.
Skal vi ikke en gang kunne dusje etter treningen uten at man blir fanget opp av gærninger? Nå sitter jeg igjen med en dønn ekkel smak i munnen. Mobiltelefoner på treningsstudioer og andre steder burde vært strengt forbudt. Hva med egne oppbevaringsbokser i resepsjonen…
Snakk om å være etterpåklok.
Jeg hadde i hovedsak to metoder å skaffe nakemodeller på til magasinene våre.
Den ene var å tråle gatene i Oslo etter et lettlurt offer. (Det vrimler av nydelige jenter i Oslo, så det var egentlig et luksusproblem å finne en passende beib).
Men noen krav hadde jeg selvfølgelig. Hun måtte være sylslank, blendvakker og ha digre pupper.
Helst blondiner, men brunetter gikk an til nød.
Så var det å dra opp batongen, kakke henne i hodet og slepe henne inn i fotostudioet vårt. Der rev vi klærne av henne og parkerte henne foran kamera og lamper. Hvis hun begynte å bli vrang, puttet vi i henne et par Rohypnol. Det pleide å hjelpe på de mest gjenstridige.
Den andre metoden var å tråle telefonkatalogen. Der er det lett å finne enslige jenter, helst med et moderne navn. Rigmor, Esther, Gudrun, Gunda ringte vi ikke til.
Nei, vi satset på Cathy, Kine, Line, Trine og litt mer moderne navn – de er som regel unge.
”Hei, det er Mayken i Lek som ringer. Vil du bli nakenmodell? Forresten, hvordan ser du ut?”
Hvis hun hørtes ut som noe av ovennevnte krav, befalte vi henne å komme til studio. Som regel stilte de opp. 6000 kroner er jo vanvittig mye penger…
Slik elsket pressen å fremstille oss.
Mange av jentene som var nakenmodeller kom fra småsteder, og jo mindre bygda var – jo større ståhei.
Lokalpressen kastet seg over henne, mora hennes, bestemora, naboen og læreren. ”Hva synes du om at Anne har kledd seg naken for hele Norge”, provoserer journalisten.
”Nei fysjomfysj, men hun ville jo egentlig ikke dette da. Hun ble tvunget!” sier bestemor.
Der skulle jeg altså ha traska rundt på landeveien i Indre-Enfold og kakket den første og beste jenta i huet med noe hardt…
En av modellene som det ble mye pes rundt var ei jente som tilfeldigvis var veldig god til å gå på ski. Dessuten kom hun fra et lite poststed på Sørlandet.
Dagen etter at bladet var lagt ut i salg ble hun overfalt av lokalpressa, og der lokalpressen finner sensasjoner så følger de store avisene etter. Og enda bedre hvis det handlet om nakenmodell!
Jenta jeg vil fortelle om var ikke den eneste, men jeg bruker hun som illustrasjon:
I Aftenposten sto det (sitat) ”XXX syntes det hørtes gøyalt ut, og sa raskt ja da hun ble ringt opp og spurt om hun ville posere naken i Lek. - Bildene ble tatt dagen etter, og jeg hadde ikke tid til å tenke noe mer over det og konsekvensene av å stille opp, sier XXX.
- Det er jo helt forferdelig. Jeg fikk aldri noe intervju til gjennomlesning, og jeg har ennå ikke sett det. Men jeg har hørt noen utdrag, og jeg kjenner meg ikke igjen i det, sier hun.”
For oss var fremstillingen av fremgangsmåten en gjenganger – men nå kan jeg endelig si at seriøse magasin-redaktører ikke trasker rundt og doper jenter eller ringer tilfeldige i katalogen.
Det er jentene selv som tar kontakt.
Bildene blir aldri tatt ”dagen etter”. Enhver oppegående person (ikke minst pressefolk) vet at det tar tid å forberede og gjøre et studioopptak. Ikke minst å skaffe hotell og reisepapirer til modellen.
Fotoserien som det er referert til ble tatt i mai og kom på trykk i desember! Hun hadde altså åtte måneder å angre seg på.
Alle jentene ble intervjuet, de fikk godkjenne og slette bilder de ikke ville skulle trykkes – og alle signerte en modellkontrakt. I modellkontrakten skriver de også under på at intervju og bilder er gjennomsett og godkjent.
Det er egentlig ikke så rart at jenter tyr til løgner når de blir tatt på senga av lokalpressen. Uansett hvor godt vi forberedte dem på at det kunne bli huskestue, så ble rampelyset som naken klønete å takle for mange.
Mange nydelige jenter ble avvist fordi de ikke skjønte rekkevidden av det de var i ferd med å gjøre.
”Nei, mamma leser ikke pornoblader”, sa de kjekt. ”Nei, men det gjør sikkert naboen til mamma’n din”, pleide jeg å svare. Allerede da var det mange som trakk seg.
Selvfølgelig bomma vi også. Men vi var ikke psykologer – og et par ikke fullt så sterke sjeler fikk livet revet i filler etter at de hadde stilt seg naken for hele landet. Takk og lov så skjedde det ikke ofte, men det er trist å vite at et par jenter mistet både jobb og venner på grunn av sitt lille nakenstunt.
Det var absolutt ikke modellens feil, men omgivelsene og den forbaska dobbeltmoralen (og ofte misunnelsen) som orndet det.
De aller fleste var kjempehappy og mange kontaktet meg om og om igjen.
”Vil ta flere bilder”, tryglet de.
Norge var ikke noe stort marked for nakenmodeller for bare et par år siden.
Nå har nettet gjort mulighetene større, men det er ganske betenkelig når man leser om en nakenmodell som hadde brettet seg ut på et norsk nettsted – for 60 øre.
Det gjelder å bruke huet, jenter!
Ikke la dere lure for småpenger – og rik som nakenmodell blir man aldri.
Men 60 øre da gitt….
