I et land som Norge må man være kjendis for at pressen lager kjempeoppslag om det enorme problemet som sextrakassering egentlig er – og alltid har vært.
Norsk presse er ikke uvitende, men det er ikke spennende før ett eller annet kjent ansikt står fram.
Skam!
Kjendiser har alltid blitt utsatt for ”stalkers” – på norsk ”snikere”, eller uønskede forfølgere. . Skremmende er det uansett hvem som blir utsatt for det.
I begynnelsen syntes jeg det var sabla ubehagelig og skremmende selv. Jeg er ingen kjendis, men i kraft av jobben min som sexredaktør i Lek opplevde jeg ”gærningene” daglig i tolv år.
Noen mindre – andre mye, mye mer. En ”forfulgte meg” per post i fem, seks år før han ga opp. Jeg fikk konvolutter fylt med illeluktende, brukte kondomer, konvolutter med avklipte kjønnshår og… og… nei…
Jeg fikk detaljerte beskrivelser om dyp kjærlighet og voldtekt, hvordan jeg skulle likvideres både i brev, mail og på telefonen. Det hendte ofte at jeg kikka i baksetet på bilen før jeg kjørte hjem.
Huden ble etter hvert ganske tykk…
Det som imidlertid opprørte meg aller mest var alle ”telefonundersøkelsene” om andre kvinners sexliv som mange menn benyttet seg flittig av i ”LEKs regi”.
De som ble utnytta var som oftest unge jenter, veldig unge jenter – og ”naive” kvinner som villig vekk svarte på svært intime spørsmål.
Da de skjønte at de var misbrukt kom frykten:
De har telefonnummeret mitt – de vet hvor jeg bor!
Det var ikke få jenter (eller deres mødre) som gråt på telefonen til meg i frustrasjon og frykt.
At voksne, og jeg vil tro sterke, politikere, artister og psykologer blir så opprørte er slett ikke rart. Men at pressen først slår det opp når det er kjente, voksne kvinner provoserer meg vanvittig.
Hver gang en ny ”telefonintervjuer” dro i gang sin helt private undersøkelse (og det skjedde flere ganger i året), tok jeg kontakt med tabloidavisene og ba dem advare både barn og foreldre.
Ikke en eneste linje ble skrevet!
”Du vil bare ha reklame for bladet ditt”, var svaret – og saken ble lagt død. Gang på gang.
Hver gang en opprørt mor, far eller en fortvila ungjente kontaktet meg etter å ha blitt utsatt for terroren, ba jeg de ta kontakt med dagspressen. Noen forsøkte – forgjeves.
Avisene var ikke interesserte så lenge offeret ikke ”ville stille opp på bilde…” Hvilken kvinne uten enorm styrke som psykologer og politikere har vil vise ansikt for hele landet og fortelle ”jeg var en idiot og svarte på spørsmålene hans”?
Bak hver Kirsten Spitznogle, Wedvik og Marit Nybakk skjuler det seg 1000-vis av jenter og kvinner som aldri, aldri noen gang tør å fortelle…