Jeg aner ikke mange jenter vi fotograferte i Lek, men noen hundre ble det. Den mest kjente er nok Kristin Kirkemo.
For ordens skyld må jeg legge til at da hun ble publisert i Lek var hun ikke kjent – det skjedde først tre år senere.
Dagen da Kristin ble anholdt kom jeg noe senere på jobb. På pc-skjermen min hang en haug gule post-it-lapper: Ring VG nummer ditt og datt, Ring Dagbladet, Ring NRK, TV2, TVN osv. osv. Viktig!
Jeg hadde ikke fått rumpa ned på stolen før telefonen ringer igjen.
”Dette er journalist xx i VG. Kan jeg stikke innom deg med en gang?”. Da jeg spurte hva saken gjaldt, ville han ikke svare ”Det er jævlig viktig, jeg MÅ møte deg med en gang. Ikke vær vanskelig.”
Jeg liker ikke frekke folk, og skal jeg møte noen vil jeg gjerne vite hvorfor. Men typen ville ikke gi seg, han ble mer og mer aggressiv – fremdeles uten å si hva saken gjaldt. Til slutt måtte jeg avbryte og legge på. Jeg gidder ikke snakke med folk uten at jeg veit hva de snakker om. Da ringer det igjen.
”Det er journalist xx i Dagbladet.” Han ville heller ikke si hva hvorfor, bare at det hadde skjedd ”noe stort”.
Jeg begynte å bli forbanna. Hvem tror disse folka at de er? Jeg bladde raskt gjennom VG for å se om jeg kunne finne en ledetråd på dette ”viktige” som ingen ville si hva var. Det eneste jeg fant var en sak om ei jente som hadde dopa, robbet og etterlatt en mann naken i Maridalen. Kunne det være en Lek-modell som hadde ramla utpå?
Telefonen glødet. NRK, TV2, aviser, Se & Hør – ja alle ”måtte” møte meg.
Det var først da en forholdsvis hyggelig reporter fra Nettavisen (den gang ikke TV2-eid) ringte at jeg endelig fikk svar på hva saken dreide seg om.
”En av dine tidligere modeller, Kristin Kirkemo, er anholdt for å ha drept tre personer på Orderud Gård!”
Jeg holdt på å ramle av stolen.
Saken eksploderte i alle nyhetssendinger utover dagen, og alle ville ha bilder av Kristin – som ”nakenmodellen” selvsagt.
Hele saken var såpass delikat at jeg ringte til advokaten vår.
”Du gjør hva du vil. Du har en kontrakt som er glassklar,” var hans råd. I kontrakten kunne jeg altså selge bilder av Kristin hvis jeg ville det.
Hva skulle avisene med såkalte sprikebilder? Vanlige portretter av henne burde ikke være vanskelig skaffe, men nei – det var NAKENMODELLEN de ville ha. Selvfølgelig kunne ingen av dem trykke bildene våre uten kraftig sladd…
En tabloid-journalist var mest pågående. Snaut en halvtime etter at han hadde ringt sto han uanmeldt på kontoret mitt. Hadde han gravd i lomma etter tusenlapper der og da hadde jeg ikke blitt overrasket.
Bildene skulle han ha, eksklusivt – koste hva det koste vil. Jeg valgte å vente. Ikke på penger, men å gi Kristins advokat litt tid. Det er nemlig gitt en mulighet i modellkontrakten å trekke bildene etter at de er publisert, og situasjonen var mildt sagt utrolig ubehagelig. Å si at journalisten var blid da han omsider ble kastet ut uten bilder av Kristin, er å overdrive sterkt.
”Vel, vil du ikke selge oss bildene – så trykker vi dem uansett”, sa han og trampet ut.
Bildene av Kristin Kirkemo hadde allerede ligget på våre nettsider i tre år hvor man måtte være medlem for å få adgang. I løpet av ett døgn fikk vi rundt tusen nye betalende medlemmer.
Da er det altså tabloid-journalisten virkelig får blod på tann. Et døgn etter sitt besøk hos meg ringer han nok en gang; ”Hva slags redaktør er du egentlig? Du har bildene av Kristin Kirkemo på nettsidene dine fremdeles, og i tillegg tjener dere masse penger på tragedien. Eier du ikke moral?”
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine. Her hadde altså fyren stått dagen før og tryglet, kjefta og kranglet om enerett på nakenbildene, for nå å sette spørsmålstegn ved MIN moral!
Enden på visa var at vi ikke tjente ett øre på salg av bildene.
Det vi tjente på var avisenes trang til å eksponere Kristin som ”nakenmodellen”, og dermed tusen nye betalende kunder til nettsiden vår. Bildene ble stjålet over en lav sko av andre media ved å bruke faksimiler.
Dermed tjente også avisene også masse ekstra. ”Nakenmodell anholdt for trippeldrap!”
Hvem er de største mediahorene? Se & Hør er flinke – men de er ikke aleine.