Alle med småbarn vet hvor håpløst det kan være å servere noe ubestemmelig til middag.
Datteren slutta brått å spise fisk i en alder av 3. Da sto mor og avkommet i fiskebutikken, hvor hun får se noe helt annet enn Findus-fiskepinner. Der lå nemlig torsken og stirra med blasse torskeøyne – hode, hale og alt.
”Æ’rn død, mamma”.
Ja, jo – måtte jo bekrefte at fisken var stein dau.
Frøkna begynte å grine.
”Jeg vil ikke spise døde fisker”….
Deretter ble hun svært kresen.
”Er det fisk i dette”, spurte hun uansett om det var pannekaker eller fløtegratinerte poteter.
Det hendte hun ikke stolte på meg – så hun begynte å sortere.
Erter til venstre, gulrøtter til høyre, paprika i nord og kjøtt i sør. Det tok gjerne et par timer før frøkna hadde fått i seg maten. Først når alt var sirlig sortert på fatet kunne hun spise.
En kveld dro vi på kinarestaurant, vel vitende om at dette kunne bli en langdryg affære.
Frøkna sorterte, som vanlig. Mor og far koser seg og prater, nipper til vin og spiser kinamaten.
”Mamma, mamma, hva er dette”, spør hun.
"Det er babymais, lille venn”, sier mamman – og fortsetter med sitt.
Frøkna fortsetter med sitt, og spør nok en gang:
"Men dette da, mamma – hva er det".
På gaffelen til lille frøken henger en helt ubestemmelig grønnsak som ikke passer i sorteringssystemet hennes.
Jeg tar "grønnsaken" nærmere i øyesyn for at hun skal få lagt den i riktig haug.
På gaffelen henger ei overkokt gul bille – med svarte striper og 10-12 svarte, lange bein på hver side av gaffelen. Billa var like stor som tommelfingerneglen min.
Ubestemmelig art – og jævlig ufyselig.
For ikke å skremme frøkna med flere døde dyr i maten, ropte vi diskret på serveringsdamen. Hun tok en kikk på dyret – sprang av gårde med gaffelen til sjefen, og kom tilbake:
”Dele skal få dessjætten gjatis….”
Mor og far hadde forlengst fått i seg kinamaten sin – og kanskje resten av billefamilien.