Lengst nord i Egeerhavet har jeg funnet mitt lille paradis. Thassos – en grønn, liten perle av en gresk øy, nesten uberørt av turisthender. Her bor det ca. 16.000 sjeler som bedriver tiden med å dyrke oliven, eksportere kritthvit marmor, fisking og sau- og geit.
Tatt av bølgen!
Selv gjør jeg minst mulig på Thassos. Her nyter jeg livet i vår lille landsby Kalivia, i vårt lille hus som må være et par, tre hundre år gammelt. Taket lekker, men pytt. Det regner sjelden om sommeren allikevel.
"Villaen" vår er mest trapper og kott – og lekk tak. Pluss ei due som alltid lager reir i tv-antenna. Men hvem trenger tv?
Øya hadde jeg aldri funnet på egenhånd. Jeg ble invitert av min kjære dit første gang for 8 år siden. Etter det har jeg ikke hatt behov for å farte rundt med sekk i den greske øyverden. Jeg har sett så mange av øyene før. Og takk-og-lov: Thassos ligger ikke i ryggsekk-ruta… Hit kommer du fordi du vil ha non-kjemisk rensing av kropp og sjel.
40 grader varmt – slangen er god å ha. Swimmingpool har vi ikke råd til.
For fem år siden overtok vi huset etter bestefar, og vi lot det meste av inventaret være som det har vært i "hundrevis" av år. Her har vi ingen behov for å lage Ikea-leilighet. På veggene henger gamle ”kunstverk”, madonnaikoner, eldgamle buklete speil og sirlige heklede duker og veggtepper. Jeg har rett og slett ikke hjerte til å kaste. I Hellas er jeg i Hellas!
Hvem har hjerte til å bytte ut dette med ikea-plakater? Legg merke til plasseringen av bildene. Litt her og der – sikkert spikra opp i Ouzo-tåka av en eller annen beste-mor-far-onkel…hmmm.-..
Thassos har noen av Hellas’ desidert vakreste strender. Ikke digre, stappfulle og raka strender (jo det finnes et par av dem også) – men små perler som er strødd strategisk rundt kysten av en eller annen smart gresk, gud.
Vi pakker bare matboksen med ferskt brød, fetaost, oliven, frukt og vin og kjører til vi ikke gidder mer. Strendene kranser omtrent hele Thassos, så det er bare å parkere – og der er det garantert ei strand.
Så uendelig vakkert. Så mjukt og godt.
I Hellas er jeg en dårlig husmor. Hvorfor bakse med store middager i 40 varmegrader når du kan tusle til den lokale kafeen og få et treretters måltid for en femtilapp – inkludert vin? De små, lokale ”kafeneio’ene” som turistene aldri finner. Der kan du kjøpe en flaske ouzo for 20-30 kroner. Drikker du ikke opp, setter de navnet ditt på etiketten – til neste gang. I en krok sitter det lokale bandet og spiller på sine bozoukier og gitarer og synger og skåler.
Midt i gata danser et par gamle grekere som har fått litt for mye av det lokale brennevinet etter en lang og varm dag ute med geiteflokken. Klokka seks om morgenen er de på jobb igjen.
De tøffeste danserne løfter bordet – med tenna!
Selvfølgelig kan vi bevege oss en halv kilometer til nærmeste ”storby”, Limenaria, og spise på flotte restauranter med tredobbel pris og halvparten så godt, og følge med på nattelivet til engelskmenn, tyskere, nordmenn og svensker. Gå på utendørsdisko eller en superjålete strandbar hvor alle de unge, vakre ser og blir sett. Etter noen uker i vår bittelille landsby, så hender det selvfølgelig at vi oppsøker turistgalskapen – men det skjer stadig sjeldnere.
Kommer man den greske sjela inn på livet, noe man sjelden gjør i turistmaskinene, så er sjarmen og varmen så uendelig mye mer intens. Noen ulemper er det klart: Alle vet hva du gjør til enhver tid. De følger med! Samtidig så passer de på deg. Grekere har stor omsorg for sine, og kommer du inn i et lite samfunn som jeg har gjort – så gjelder også omsorgen meg. Den klønete blondina som stammer og stotrer på gresk – nei, gamle grekere kan sjelden engelsk – er tatt inn i varmen.
Mine uendelig skjønne svigers – og selvfølgelig YaYa (bestemor)
Gamlemor i huset ved siden av kommer med fiken, oliven, fersk feta og egg og hjemmelaga vin hver eneste dag. Geitene kommer på besøk i hagen, tigger mat – og driter litt. Vovven til den andre naboen har funnet ut at Blondina, som kjøper bikkje- og kattemat hver dag, er mye snillere enn eieren som ”bare” forer med middagsrester. En liten kattunge flytta inn av samme årsak.
Kattungen flytta inn tvert.
Her går livet litt på halv tolv. Perfekt for en norsk, gjennomfrossen sjel med nervene utenpå kroppen etter kav og mas en lang vinter. Forresten så tines Thassianerne opp også om sommeren. De har nesten like mye snø som oss – på vinteren.
En umulig tanke for meg der jeg graver kroppen min ned i kritthvit sand og griner av lykke – hver eneste sommer.
En lokal fisker på vei ut for å finne mat til sultne turister.
Kattungen insisterer på å være med på sykkeltur . 
Og her er symaskin-sykkel’¨n som lades opp hver morgen. Seff forbudt i Norge…¨ Jeg presser’n opp i 40 – i utforbakker:)
Vofsen Arapis (neger) var flink gutt og henta tilbake søpla vår fra søppelstasjonen – hver eneste dag og strødde den stolt utover gårdsplassen. Ingen skulle få stjele fra oss, må vite… Et slit å kaste samme søpla 4-5 ganger hver dag.