En venn av meg har verdens største kålhue-hjerte. Han vet ikke hva godt han skal gjøre for sine medmennesker, så i tillegg til jobb, kone og egne barn er han støttekontakt for en skjønn gutt på 10 år som er autist. Blant annet.
La oss kalle gutten for Kim. Kim er en herlig, sjarmerende liten pjokk som stort sett klarer alt – bortsett fra do. Han var livredd for do. Det å ”dra ned” var skremmende. Mye lyd og bråk, så han pleide å komme løpende med buksa ned på knærne og rope” tørk og dra ned”. Han ville ikke være på do når det bruste…
Kompisen min la seg i selen og bannet seg på at Kim skulle lære å klare do-vaner uten at andre måtte ”komme og tørke”, så hver gang Kim var på do sto kompisen min utenfor do-døra og rettledet han: ”Husk dopapiret nå da, Kim”. ”Tørke godt, vet du. Kaste papiret, og dra ned.”
Kompisen min tar ofte med seg Kim på besøk til meg. Kim elsker nemlig kattepusene, kaninene og papegøya mi. Og de elsker denne lille, stillferdige karen som bare står og beundrer. Time etter time.
Sist han var på besøk gikk han ubemerket på do. Det gikk både 10 og 20 minutter og da jeg trodde han sto og beundret inne på dyrerommet, hørte jeg det begynte å styre og bråke på do.
”Hva driver du med”, spurte jeg i dørsprekken og lirket opp døra.
Dassen var full av dopapir! Hardstappa. Nesten som gipsmasse! Helt opp til ramma – og øverst på dopapirsmørja; oppi do står Kim. Med sokker og bukse og det hele.
”Jeg står bare her og stapper oppi, jeg.”
Det hadde gått med to ruller – men Kim hadde endelig lært seg do-skikk.