Vi hadde ansatt en profilert journalist fra Akersgata. Jeg lurte jo på hvorfor han hadde hoppet av en stjernejobb i tabloidavisa for å jobbe hos oss, men jeg var (skamme meg) blenda av renommeet hans. Jeg ringte aldri referansene hans.
Det gikk en snau måned før jeg oppdaget hvorfor han kom til oss. I et ærend på kontoret hans oppdager jeg et par tomme pilsflasker midt på pulten. Han var litt rød i toppen, og klokka var 10 på formiddagen.
”Jøss sitter du her og drikker”, spurte jeg lettere sjokkert.
”Ja, hent et glass så kan vi dele…” sa han, og spratt korken av langpils nummer tre. Engasjementet hans ble kortvarig.
Det er mye fyll i norsk presse (sikkert dop også), sexblader intet unntak. Mange superflinke skribenter har bukka under for fyll, og de som drakk seg tilbake kom gjerne til oss og trygla etter oppdrag.
Sex er jo noe ”alle kan”, og å skrive kunne de fleste fyllik-journalistene. Men fyllikene hadde nok dessverre glemt det meste de har hatt av sex.
Det var ikke alltid like morsomt for intervjuobjektene å møte en reporter med verdens kuppelhue – hvis han ikke var full da. Eller om han i det hele tatt dukket opp. Avtaler og deadlines er ikke det viktigste midt i ei fyllekule.
Det var ikke få ganger redaksjonssjefen måtte ta turen til Postkafeen for å ”samle troppene”.
Troppene våre besto stort sett av to stykker. Kjernekarer i edru tilstand, men med en lei forkjærlighet for øl og snaps.
Fyllekulene kom alltid ubeleilig.
De verste kulene var de som starta dagen før levering til trykkeriet. Mareritt! Da var det å sope dem opp fra et eller annet brunt vanningshull, helle i dem kaffe og stable dem på beina.
Det er forbaska stressende å jobbe med fylliker. Spesielt periodedrankere. De vet du aldri hvor du har. Tre, fire uker knallhard jobbing – og to, tre uker knallhard drikking.
Den beste mannen vi hadde var dessverre periodedranker.
”Finn” skulle følge trykkstart i Finland. Før hadde det gått bra, men da formannen på trykkeriet ringte grytidlig mandag morgen og etterlyste ”Finn”, fikk jeg bange anelser. Vi hadde sendt han av gårde på fly kvelden i forveien med blåkopier under armen. Nå var både blåkopier og mann sporløst borte.
Panikken var komplett da finnen ringte ved lunchtider. Ingen ”Finn” hadde dukka opp, og trykkmaskinene sto klare med full bemanning.
En uke etterpå ble ”Finn” lokalisert i Helsingfors – 15 mil unna trykkeriet – midt i en solid fyllekule og en russisk hore han skulle gifte seg med.
Det var bare flaks at Lek kom ut den måneden.
”Finn” så vi aldri mer. Han kom seg kanskje aldri tilbake fra Helsinki.