..finnes de?
Selv om de ikke er i min nærmeste omgangskrets, så har jeg blitt kjent med et par av de mer ”vellykkede”.
De som gjør enormt med penger, har råd til å kle seg som Paris Hilton, ser ut som en forfinet utgave av Paris Hilton – og som reiser jorda rundt enten i business eller ren pleasure. De behøver ikke å stå nederst i Skippergata og fryse sjela av seg om natta for å bli med en tilfeldig kunde på Hjortneskaia for å tjene til neste ”skudd”. De har ikke en svartsmuska hallik som følger hver bevegelse de tar for å robbe dem for mesteparten av inntekten etterpå.
Den ene jenta ble jeg kjent med fordi jeg skulle gjøre en reportasje om luksusprostituerte i Oslo. Det tok lang tid å spore opp ”den rette”, men hun ville bevise for meg at det finnes lykkelige horer – og etter mye om og men sa hun ja til intervju. Jeg hadde problemer med å tro på historien hennes om alle pengene, reisene, kjendismannfolkene, politikerne og livet ”på roser”. På papiret en studine – i virkeligheten en luksushore. Hun verken røyker eller drikker, og ”fritiden” bruker hun på å holde utseende og kropp i form.
Fra et ”pikeværelse” vegg-i-vegg med et utrolig luksuriøst og enormt soverom fikk jeg følge henne et par timer en vinternatt. Her var ingen avslørende tørkeruller, massasjebenker, hore-rosa plysjputer eller kimende telefoner og dørklokker.
Reglene hennes var glassklare: Jeg måtte ikke kikke, bare lytte – og nåde meg hvis jeg hostet eller nøys. Jeg måtte undertegne en på avtale på at verken hun, kunden eller andre som kunne gjenkjennes skulle noen gang nevnes med navn.
Døren skulle få stå på gløtt og jeg skulle få en helt spesiell reportasje, sa hun. I verste fall, om jeg ble oppdaget, ville hun miste en av sine aller beste kunder. Kundekretsen hennes var ikke stor: Seks, syv faste menn holder luksuskarusellen hennes i gang.
Jeg hadde rigget meg til med diktafon, penn og papir på pikeværelset da kunden kom. Stemmen hans var velkjent fra utallige tv-innslag, og jeg kunne ikke dy meg og kikket i dørsprekken. Dette var en mann ingen kan tro ”må” kjøpe sex.
Min ”venninne” hadde, blant mye annet, spesialisert seg på Domina-sex. Ikke slag og smerte, men verbal dominans og ydmykelse.
Uten å gå i detaljer så opplevde jeg en pinlig time på pikeværelset. Ikke så pinlig for meg som for kunden – som lot seg herse med både verbalt og fysisk. Mest av alt syntes jeg faktisk synd på han. Ikke fordi han ble ydmyket, men fordi han måtte kjøpe ydmykelse! Og fordi han ikke visste at jeg fulgte med fra bakrommet. Dette hadde jeg egentlig ikke lyst å vite om nettopp ham.
Han forlot ”venninnen” etter en drøy time uten å gi henne en krone!
”Han setter inn en fast månedlig sum på en konto i Gibraltar”, forklarte hun da jeg hevet på øyenbryna.
Ett og annet har jeg forstått om ”venninnen” min. Hun er kynisk, blottet for empati og kjærlige følelser. Hun har stålvilje, er målretta, edruelig og er sykelig opptatt av penger, makt og luksus.
Akkurat som de kundene som har råd til å kjøpe henne.
Selv kaller hun seg for en lykkelig prostituert.
Har man ingen empati for andre, så kan man kanskje påstå at man selv er lykkelig…?