Så kom den tyngste dagen. Store, skjønne, mjuke gode Oliver er ikke mer. Klokka 17.00 dag fikk han slippe. Valget var ikke vanskelig å ta, men så ubegripelig vondt. Han klarte knapt å trekke pusten etter bare noen få dagers sykdom.
Den lille sprettballen kom til meg for 15 år siden. Blanding av perser og skogkatt og vakrere enn få andre kattepuser. Det var bare han jeg ville ha.
Han har hatt et godt og langt liv – enten det var å bli kledd i dokkeklær og tålmodig dratt rundt i dokkevogn, eller å jakte på fluer og småfugl på Ekeberg.
Mat var lidenskapen. Favoritt-soveplassen hans var med labbene i godt tak rundt matskåla.
Det kunne jo hende den ble fylt opp og han gikk glipp av godbiter..
Nettopp det at han ikke kom stormende sist søndag da jeg fylte opp med nykokt sei (kun på søndager:) så forsto jeg at noe alvorlig var i gjære. Han hadde gjemt seg i en krok under skrivebordet mitt. Et helt nytt gjemmested…
Nei, det var ikke bare en forkjølelse, lille Olleboll, som dumme mamma trodde. Det var nyresvikt og vann i lungene dine.
Hvorfor viste du meg ikke det litt tidligere, lille, store matvrak?
Så lenge du kom springende mot meg i døra når jeg kom hjem og ledet meg rett til matskåla, så ante jeg ikke, lille venn.
Nå er det bare en full matskål, litt tiss i kattedo, noen fillete tøymus og masse hvite hår igjen etter deg.
Selv fikk du slippe med det skjønne lille ansiktet ditt fullt av lebestift og et hav av tårer….
Sov søtt, lille vennen min.