Jeg innser med sorg at min bunads dager er talte! Egentlig innså jeg det før jeg kledde meg i morges, men jeg er en sta halv-vestlending som ikke gir meg før jeg må.
Svett og oppkava etter 84 forsøk på å suge inn magan for å smette beltespenna på, karra vi oss endelig til by’n og rakk akkurat ikke barnetoget. Ikke noe større sorg for meg, siden jeg har trava opp og ned Karl Johan hver eneste 17. mai i ørtogførti år. Grekern derimot, ble lei seg. Han har gått denne gata i 15 år, men fascineres like mye hver gang.
Selv var jeg mer opptatt av å holde pusten og suge inn magan. Beltet stramma noe infernalsk, og jeg pusta med puppa. Etter et par timers trasking, se og bli sett, begynte jeg nærmest å hyperventilere. Fikk karra meg inn på en do, løsna beltet og trakk noen dype magadrag, for deretter å smette beltespenna på etter 84 nye forsøk.
IKKE PUST!
En busslast med japser insisterte på å ta bilde av meg i Hardanger-stasen. Det skjer like forbaska hvert år. Det er mye blingbling på denne bunaden, nemlig – og japser liker blondiner i blingbling.
Allergisk som jeg er, fant et pollen vei opp i nesa mi – og jeg nøys så snørr og tårer spruta. Og selvfølgelig skjedde det fatale: Beltespenna røyk med et hølytt POPP, og blingblingbeltet smalt i asfalten. Knappen i forkleet forsvant inn i folkemengden.
Ikke mye verdighet over Pornoguri i dag – heller. Japsene kan vise frem ei rødsprengt blondine i alt for liten bunad….*grøssÆ!
Nå fortsetter jeg festen i joggebukse og Grorud-palme.
Skål og lykke til med resten av dagen, venner og uvenner.
Hardanger-bunad – som passer.