Det verste jeg veit er krypdyr. Om kjærsten kunne båret meg gjennom gress, siv og liv i Hellas, så ja takk. Han er sterk, men lat, så jeg må stå og gå på egne bein.

Kjærsten kommer fra en ufattelig skjønn øy i Hellas, Thassos, og der kryper det mye rart. Ikke bare fulle, engelske damer, men firfisler i alle størrelser og farger, slanger som visstnok er helt ufarlige, (men det driter jeg i) ormer, edderkopper med hår på både armer og bein, kakerlakker, en milliard mygg og ikke minst helikopter-dyr. Flygende biller som ligner pansra spurv og som zoomer rundt uten mål eller mening. De lander gjerne i panna di med et KLASK. Urgh! Zina heter billa og trives best i daddeltrær, noe vi selvfølgelig er omringet av… 

Vi har et bittelite hus i en bitteliten landsby på denne vakre og bittelille øya. I det bitte lille soverommet henger et bittelite speil. ’

En kveld hadde vi bestemt oss for å oppsøke folkelivet. Ute i hagen satt hele tjukke slekta og koste seg mens jeg forsøkte å få orden på hår og sminke i det lille speilet.

Mens jeg står der og sparkler blir jeg obs på et hull i veggen bak meg via speilet. Et svart, stort hull. Tenker ikke mer på saken og graver litt i sminkedåsa for å fortsette, men når jeg kikker i speilet igjen ser jeg til min gru at hullet flytter på seg! Jeg hiver meg rundt – ”hullet” er borte!

 

DET ER EN JÆVLA SKORPION HER! skriker jeg så bestefar skvetter til i plaststolen så bordet velter.

Blondina er fullstendig forrykt og siden de ikke kan norsk, var de sikre på at jeg var i ferd med å daue.

Kjærsten kommer stormende.

”Det finnes ikke skorpioner her på øya”, sier han for å berolige mens bestefar i hagen prøver å få igjen pusten..

JO VISST FAEN ER DET SKORPIONER HER, griner jeg hysterisk. DEN GIKK PÅ VEGGEN DEEER! NÅ ER DEN BORTE! 

 

Det ble et svare leven. Hele rommet ble endevendt, men skorpionen var og ble borte. Svigermor kommer med kald klut, og blondina roer seg ned på en kruttsterk ouzo. Etter hvert har naboer kommet til for å sjekke galskapen, og hagen og terrassen er full av folk og et par geiter.

 

Vi kom oss omsider til landsbyen, hvor jeg konsumerte mer Ouzo enn jeg burde. Svigermor er som alle greske mammaer: snill, beroligende og omtenksom – og hun forteller selvfølgelig halve byen om skorpionen. Det skjer nemlig ikke så mye på Thassos. Noen ler åpenlyst av meg, mens andre nikker forståelsesfullt.

Skorpion må være noe for lokalavisen, mener en gammel dame…

 

I ouzotåka ble skorpionen glemt, og i firetiden på natten sjanglet vi hjem. Som vanlig tok jeg en rundsjekk på gulvet: ingen kakerlakker, ingen firfisler – alt OK!

Av med alt tøyet, og av med lakenet som funker som dyne.

Der ligger faenskapet! En Zina (pansra spurv) midt i senga mi med horna  klare til attakk!  

Resten av opptrinnet mitt vil jeg helst glemme.

Klokka fire på natten sprang jeg hylende, splitter pin naken ut i hagen – i en landsby med 80 innbyggere!

 

Kjærsten begynte å kikke etter nytt hus i ny landsby allerede dagen etter. Jeg hadde skjemt ut han, slekta hans, geitene deres, sitt gode rykte de hadde brukt 4-500 år på å bygge opp!

 

Kommer nok aldri til å besøke Australia. I alle fall ikke uten rustning.  

 

 

Fotnote: En Zina er en enorm bille som (ja da!) er helt ufarlig. Så ufarlig at greske unger pleier å binde sytråd rundt dem og leke "drager" med dem. Men det driter jeg i – i senga mi skal de ikke! Vi beholdt huset, og det skal ikke forundre meg om noen av de gamle, enslige mannfolka jager Zinaer inn i hagen vår om natta for å se nakne idioter springe rundt…

 

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende